Urban IV

FødtAntagelig 1185^[1]
TroyesDød2. okt. 1264^[1][2]
PerugiaBeskjeftigelseDiplomat, romersk-katolsk prest, katolsk biskop Embete

• Pave (1261–1264)
• Roman Catholic Bishop of Verdun (1254–1255)
• latinsk patriark av Jerusalem (Det latinske patriarkatet Jerusalem, 1255–1261)
• ambassadør
• Roman Catholic Bishop of Verdun (1253–)
• patriark
• patriark
• biskop 

Utdannet vedUniversitetet i Paris, SorbonneNasjonalitetFrankrikeGravlagtPerugia CathedralDåpsnavnJacques PantaléonValgt29. august 1261Innsatt4. september 1261Saligkåret-Helligkåret-Festdag-ForgjengerAlexander IVEtterfølgerKlemens IV Våpenskjold

---

Urban IV, født Jacques Pantaléon omkring 1195 i Troyes, Frankrike, død 2. oktober 1264 i Perugia, Italia, var pave fra 29. august 1261 til sin død, 2. oktober 1264.

Biografi

Jacques Pantaléon var sønn av en skomaker i Troyes. Han var kannik av Laon, deretter erkediakon av Liège. Som diakon tiltrakk han seg pave Innocens IVs oppmerksomhet ved det første konsil i Lyon (1245). To år senere sendte paven ham på oppdrag til Tyskland for å gjenopprette den ecclesiastiske disiplinen i Schlesien samt å ordne et forlik mellom Den tyske orden og dens vasaller i Preussen. I 1249 ble han utnevnt til erkediakon av Laon, og fortsatte som en betrodd utsending i Tyskland.

Han ble biskop av Verdun i 1253 og ble i 1255 utnevnt av Alexander IV til patriark av Jerusalem. I 1261 ble han valgt til ny pave etter en konklave som varte i tre måneder. Han tok da navnet Urban IV.

En av Urbans førsta regjeringshandlinger var å øke kardinalkollegiet med fjorten nye kardinaler. Noen av disse var slektninger av andre kardinaler, men han innsatte også egne slektninger og flere franskmenn, noe som medførte en svekkelse av den italienske innflytelsen i kardinalkollegiet. Den franske innflytelsen i kardinalkollegiet skulle komma til å påvirke kirkepolitikken i lang tid framover. Han gjenopprettet også Kirkestatens finanser, og byttet ut de pavelige bankierene med en bank i Siena. Han bygde opp et nytt guelfer-parti ved å henvende seg til dem med personlige interesser, noe som i høy grad bidro til å finansiere iverksettelsen av hans politiske målsetninger.

Hans pontifikat ble preget av strid mot de siste hohenstauferne. Urban bannlyste kong Manfred av Sicilia og tilbød hans krone til greve Karl av Anjou. Han kalte dermed Karl av Anjou til slagfeltet, og denne slo ned Manfred og forårsaket Konradins død i Napoli, riktignok etter Urbans død. Dermed sluknet Hohenstaufen-ætten på mannssiden. Tyske historikere som Leopold von Ranke pleier derfor å regne Urban til de paver som har spilt størst rolle historisk sett. Ved å tildele Karl av Anjou tronen på Sicilia førte han øya under fransk mandat.

Så snart han var blitt pave forsøkte Urban å starte et nytt korstog mot Konstantinopel for å gjenopprette det latinske riket som hadde gått tapt et par uker før han tiltrådte som pave. Men vanskelighetene i hans nærområde var altfor store til at han skulle kunne gjennomføre denne planen. Manfred var i hele pontifikatet en svoren fiende, ikke uten fremgang, og hadde ghibellinerne og sarasenerne med seg. Guelferne led mange militære nederlag mot ghibellinerna i Urbans pontifikat, og Kirkestaten mistet blant annet Lucca på grunn av dette.

Urban IV døde i Perugia, hvor han hadde søkt seg for å unnvike uroligheter i Orvieto. Samme år hadde han kunngjort en pavelig bulle om feiringen av Corpus Christi som allmenn kirkefest. Han er begravet i Perugias katedral.

Referanser

Kilder

• Artikkelen bygger delvis på oversatt materiale fra Catholic Encyclopedia, Volume XV (1912)

Eksterne lenker

• (en) Urbanus IV – kategori av bilder, video eller lyd på Commons