Sti

Denne artikkelen omhandler oppgåtte tråkk som kalles sti. For øyeinfeksjonen som kalles sti, se Hordeolum.

En sti er et smalt oppgått tråkk i terrenget.

Enkelte stier er så gamle at de må antas å ha vært oldtidsveier.

Stien er ofte korteste og alltid letteste vei mellom to steder. Slyngene på stien er for å gi best mulig fotfeste og minst mulig gåing i vann og steinur. Noen steder er der ryddet for å gi plass og farbarhet for hest med kløv. Andre steder har en lagt inn stein til fotfeste. På noen stier kan bare folk og geiter ferdes (geitesti). I bekker ligger enten steiner til å stige på, eller så har man lagt en klopp av to-tre trestammer. Det kan også finnes bekkekryssinger med vad, der stien da er lagt slik at den passerer bekken på et grunt sted. Langs innmark var stien oftest på utsiden av gjerdet. Turskiløyper vil ofte følge stienes traseer.

Store og velbrukte stier mellom landsdelene ble kalt sleper (jf. Nordmannsslepa fra Vestlandet over Hardangervidda til Numedalsområdet.) Disse er så etablerte at de kan sees fra fly når sola står i riktig vinkel.