Osteoporose

Område(r)Revmatologi Ekstern informasjonICD-10-kodeM81.9ICD-9-kode733.0ICPC-2L95OMIM166710DiseasesDB9385 MedlinePlusT37 eMedicinemed/1693 MeSHD010024

Osteoporose, også kalt «benskjørhet» eller «lav benmasse», er en risikofaktor for brudd og defineres som en systemisk skjelettsykdom. Den kjennetegnes ved redusert knokkelstyrke på grunn av redusert bentetthet (BMD= Bone Mineral Density). WHOs operasjonelle definisjon på osteoporose, er en benmasse med et standardavvik på 2,5 eller mer under gjennomsnittet for friske, unge, voksne kvinner (T-score ≤÷2,5).

Pasienter med osteoporose vil fungere normalt helt til de får brudd (etablert osteoporose). Siden tilstanden øker faren for brudd, skal det mye mindre av slag og fall til for å få et brudd. Det kan være smertefullt å ha flere brudd som tilheles langsomt på grunn av lite kalsium i skjelettet.

Det er først og fremst kvinner som rammes av osteoporose. Normalt er en kvinnes skjelett på sitt sterkeste rundt 25-35-årsalderen. Bentettheten holder seg så omtrent konstant med balanse mellom nedbryting (resorpsjon) og nydannelse (ossifikasjon/osteogenese) i omtrent 10 år. Så følger en periode med bentap på ca. 0,3-0,5 % pr. år. Etter overgangsalderen øker gjerne bentapet hos kvinner sterkt på grunn av bortfall av østrogenproduksjon. Hos enkelte er dette bentapet opptil ti ganger større, dvs. 3 til 5 % pr år, og dette i en periode fra 5 til 7 år. Norsk Osteoporoseforening definerer tap av benmasse større enn 25 %, som benskjørhet.

Forstadiet til osteoporose er «lav benmasse» og kalles osteopeni. Osteopeni er definert som standardavvik på benmasse i området mellom 1 og 2,5 under gjennomsnittet ((÷1> T-score >÷2,5).

Presentasjon

De vanligste bruddene ved osteoporose er:

  • Kompresjonsfraktur, som er en sammentrykning av en ryggvirvel slik at den blir lavere og ofte kileformet (spissen av kilen forover).
  • Hoftebrudd, herunder lårhalsbrudd (fractura colli femoris)
  • Håndleddsbrudd, som er brudd nederst i spolebenet (radius).

Diagnose

Osteoporose kan sees på røntgenbilder ved at kontrasten mellom benvev og annet vev blir mindre enn normalt. For å diagnostisere osteoporose må man bruke spesielle røntgenbaserte målemetoder for måling av bentetthet (DEXA (DXA), SXA, QUS, pQCT, RA, DPA, SPA. pDXA)

Forebygging

Faktorer som bidrar til å opprettholde bentettheten i skjelettet:


Faktorer som bidrar til å redusere bentettheten i skjelettet:

Behandling

I behandling av osteoporose er primæranbefalingen fra helsemyndighetene bruk av kosttilskuddene kalsium og vitamin D, samt medikamentell behandling med bisfosfonater. Sekundært anbefales SERM (Selective Estrogen Reseptor Modulators) eller østrogentilskudd (til kvinner). I tillegg er nå et PTH-basert medikament som stimulerer oppbyggingen av benvevet tilgjengelig på markedet.

  • Østrogen kan være aktuelt, særlig ved samtidig behandling av overgangsplager/hetetokter.
  • Fosamax er en medisin som reduserer osteoporose. Dette er et av få medisiner som er tilgjengelig på blå-resept.
  • Trening med turgåing eller annen bruk av armer og ben gir betydelig økning av benmassen. Økt muskelmasse virker beskyttende på benbygningen.

En studie ved Universitetet i Rostock, Tyskland indikerer at fysikalsk behandling som inkluderer slyngebehandling og slyngetrening kan gi pasienter med osteoporose høynet livskvalitet, betraktelig smertereduksjon og forbedret funksjon i hverdagen.[1]

Astronauter mister fort kalsium fra benbygningen fordi det blir lite trykk langs de lange knoklene. Under lange romferder har det blitt praktisert å sette bena under press for kunstig å skape trykk langs knoklene. Det er ikke kjent at slik behandling er forsøkt som behandling for osteoporose.

Referanser

  1. ^ «Studie ved Universitetet i Rostock». Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 3. september 2012. 

Eksterne lenker

  • Folkehelseinstituttet - Faktaark om benskjørhet og brudd[død lenke]


  • v
  • d
  • r
Helsemessige forbehold
Helsenotis
Du bør aldri bruke informasjon fra internett, inkludert Wikipedia, som eneste kilde til avgjørelser eller tiltak i helsemessige spørsmål. Ved legemiddelspørsmål bør du rådspørre apotek eller lege, ved helsespørsmål relevant autorisert helsepersonell, og ved dyresykdom bør du rådspørre veterinær. Bruk aldri reseptbelagte legemidler uten etter råd fra lege. Søk råd på apoteket ved bruk av reseptfrie legemidler, kosttilskudd og naturmidler, spesielt om du også bruker reseptbelagte midler. Bruk av flere legemidler samtidig kan gi utilsiktede effekter.
Oppslagsverk/autoritetsdata
Store medisinske leksikon · Store Danske Encyklopædi · Encyclopædia Britannica · GND · LCCN · BNF · BNF (data) · NDL · NKC · BBC Things