Linoleumstrykk

Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Linoleumstrykk, også kalt linoleumssnitt, linosnitt eller bare lino, er en enkel grafisk trykketeknikk. Linoleumstrykk er også betegnelse for selve avtrykket, det vil si det grafiske bladet eller bildet. Trykkplaten består av et stykke linoleum, der en skjærer vekk det som ikke skal farges og gjengis på det ferdige trykket. Den myke lineoleumsplaten tåler maksimalt 30-50 avtrykk. En kan bruke flere farger, men motiver i svart-hvitt er vanligst.

Metoden er nært beslektet med tresnitt der trykkplaten er av tre. Linoleumssnittet er den viktigste formen for høytrykk etter tresnitt.

Teknikk

Valser for å farge inn trykkplaten av linoleum.

Glassplate for jevn fordeling av trykksverte på valsen.

Metode og verktøy

Motivet tegnes opp på trykkplaten, for eksempel med blyant, og skjæres ut med kniv eller huljern som ligner på stemjern med buet eller v-formet skjæreflate. Det er i handelen enklere begynnersett, men disse gir begrensede muligheter før verktøyet blir sløvet, så de bør koste lite. Mange kunstnere synes at streken blir bedre med skalpell eller en liten tapetkniv. Begge disse har blader som kan skiftes ut når de blir slitt, noe som går forholdsvis fort med linoleum på grunn av ingrediensene. Det som skal bli hvitt (uten farge), skjæres bort, mens hovedmotivet bli stående igjen som opphøyde partier. Trykkplata valses inn med trykksverte og papiret presses mot plata. Når papiret fjernes, blir det stående igjen et speilvendt avtrykk.

Linoleumsplata har en myk overflate og man kan bruke spinklere verktøy enn til tresnitt og xylografi. Linoleumsplata tåler imidlertid ikke så mange trykk før den blir deformert, og linosnitt egner seg derfor ikke til store opplag. Seriøse kunstnere begrenser oftest opplaget til 30. (Noen måter å utføre trykket på er litt mere skånsomme, slik at det for noen er oppnåelig med 50 i opplag.) Til skolebruk er linosnitt imidlertid en velegnet grafisk teknikk.

Det kan trykkes på de fleste sorter papir som tar mot trykksverte.

Lineoleumssnitt i farger

Linosnitt er tradisjonelt en teknikk der det er brukt bare én farge, vanligvis svart. Om en vil oppnå farge- eller flerfargetrykk, er det flere teknikker:

Subtraksjonsmetoden

Den spanske bildekunstneren Pablo Picasso utviklet en enkel trykkteknikk for lineoleumssnitt i farger ved å bruke én og samme plate:

Den urørte linoleumsplata trykkes på papiret i en lys fargetone. Den første fargen trykkes på hele opplaget.
Tegningen skjæres ut på plata og trykkes i mørk farge oppå fargetonen på det første arket.
Ytterligere partier skjæres vekk og den gjenværende tegningen trykkes i en annen, mørkere farge oppå motivet på samme ark.

Puslespillmetoden

En annen måte er å dele opp trykkplaten i mindre biter, som et puslespill. Hver bit kan så farges inn med hver sin farge. Edvard Munch brukte denne teknikken.

Mange plater, mange farger

En tredje måte er å farge inn den samme platen med flere farger, samtidig. Dersom det brukes flere plater som trykkes opp på hverandre kan en oppnå et trykk med «alle farger». Dette krever disiplin og nøyaktighet, dersom det skal trykkes et opplag, det vil si flere kopier, av motivet.

Avtrykk av linoleumsplate nummer 1
Avtrykk av linoleumsplate nummer 2
Avtrykk av linoleumsplate nummer 3
Alle tre lineolumsplatene trykket oppå hverandre

Kunstnere

På samme måte som tresnittet, men i motsetning til kopperstikk og raderinger, egner linosnittet seg for større motiver og store fargeflater. Teknikken har derfor særlig blitt brukt av ekspresjonistiske kunstnere. Foruten Pablo Picasso, arbeidet blant andre Maurice Vlaminck, Christian Rohlfs og Karl Rössing med linoleumssnitt.

På 1970- og 1980-tallet ble den danske forfatteren og bildekunstneren Dea Trier Mørchs lineoleumsnitt med kvinnepolitiske motiver spesielt populære og utbredt. I Norge har siden blant annet illustratøren Inger Lise Belsvik arbeidet mye med linoleumssnitt i farger, særlig til bildebøker for barn.