Ars antiqua
Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)
Ars antiqua (lat. gammel kunst), også kalt ars veterum eller ars vetus, betegner europeisk musikk i senmiddelalderen mellom ca. 1170 og 1310 og dekker den polyfone Notre-Dame-skolen og de etterfølgende år med motettens tidlige utvikling. Begrepet brukes vanligvis bare om kirkemusikk og utelukker da trobadorenes og trouvèrenes enstemmige sang. Ars antiqua brukes som motstykke til ars nova (ny kunst) i perioden mellom ca. 1310 og 1375.
Nesten alle ars antiqua-komponistene er anonyme. Fra Notre Dame skolen kjenner man Léonin (ca. 1135 – 1201) og Pérotin (ca. 1180 – 1220), og i den påfølgende perioden motettekomponisten Petrus de Cruce.
Musikkteoretisk er ars antiqua-perioden viktig fordi det var nå man blant annet utviklet rytmebegrepet, og begynte å notere rytme ved å gi notene former som tilsvarte notens rytmiske verdi.
- Eksempler på ars antiqua-komponister
- Léonin (ca. 1150 – død ca. 1201)
- Pérotin (født mellom 1150 og 1165, død mellom 1200 og 1225)
- Johannes de Garlandia, rundt 1195-1272
- Franco von Köln (ars mensurabilis, rundt 1280)
- Hieronymus de Moravia, 2. halvdel av 1200-tallet
- Adam de la Halle, rundt 1237-1287
- Petrus de Cruce, 2. halvdel av 1200-tallet
- Jacques de Liège, rundt 1260-1330
